Skadedyr-begrepet

I norsk viltforvaltning blir ville dyr ofte kalt «skadedyr», og det drives utstrakt «skadefelling». Men skadedyr-begrepet er et innholdsløst påskudd for å fjerne dyr som kommer i konflikt med menneskers næringsinteresser.

I dag er kun 4 % av verdens pattedyr ville dyr, og bare 30 % av verdens fugler er ville, målt i biomasse.1 Men selv om de blir færre, blir det likevel stadig trangere for ville dyr. Desto mer plass vi mennesker mener vi selv har krav på, desto mindre blir rommet for de andre dyrene. Til dels er vår enorme arealbruk den største reelle årsaken til at de blir færre, til dels er det merkelig nok en begrunnelse for oss mennesker til å fjerne enda flere av dem. For desto mindre plass det er tilgjengelig for de ville dyrene, desto lettere er det for mennesker å tro at de er «for mange» fordi vi lettere ser dem, mens de i realiteten blir stadig færre. Les mer om myten om at dyrebestander må «reguleres» her. I 2019 stadfestet FNs Naturpanel at de ville dyrene er i krise, og trenger økt vern. Den nest største årsaken til krisen er direkte utnytting gjennom jakt og fangst (herunder avliving i skadefellingsøyemed).2

Intoleranse mot dyrs eksistens

I noen tilfeller - som med ulv i Norge - er ville dyrs bevegelsesmuligheter begrenset ved lov med helt spesifikke grenser som dyrene ikke får passere uten at det hviler en avlivingstrussel over hodet på dem. Hvis en ulv blir sett utenfor ulvesonen, har myndighetene ansett det som en potensiell «skade» og terskelen er blitt svært lav for å ta livet av dyret rett og slett fordi det eksisterer. På samme måte er kun det å bli født ansett som ”skade” for jervunger: Statens Naturoppsyn (SNO) bruker mange millioner offentlige kroner årlig på å ta livet av jerver i yngletiden.3 Jegerne finner frem til og graver opp hiene og drar ut valpene for å skyte dem i hodet. Man må da ofte forbi moren, som må "uskadeliggjøres" først - og som drepes etter ungene.4 Begrunnelsen for jakten er at dyrene kan komme til å "gjøre skade" bare ved å være jerver - og over 39 ungekull i året blir sett på som "for mange".

Desto mer plass vi mennesker mener vi selv har krav på, desto mindre blir rommet for de andre dyrene.

I andre tilfeller er begrensningen av andre arter ikke nedfelt i lov, men likevel en reell trussel: Måkene som trekker inn mot byene fordi de ikke lenger finner mat ved sjøen, betraktes som uønskede og det har blir gitt tillatelse til "skadefelling". Selv om en rekke måkearter er rødlistede, verserer myter om at de er «for mange», og noen mennesker bruker alle midler til å ta livet av dem, også ulovlige. Veterinærinstituttet påpeker at "det å bli stemplet som ”skadedyr” innebærer en nedgradering eller tap av respekt som lett kan resultere i inhuman behandling".5

Mediene forsterker ofte et inntrykk av at ville dyr plager oss mennesker bare ved å vise seg, spise eller passe på ungene sine. De som ønsker å ta livet av dyr i nærmiljøet finner rettferdiggjøring av sine handlinger, selv om de ikke har loven i sin hånd. De som er i tvil om hva de skal tenke om ville dyr, nærer lettere skepsis og frykt. Vidar Tandberg, biolog og viltansvarlig i Drammen kommune, uttalte om folks krav om å fjerne grevlinger fra hagene: «Det urbane mennesket må lære seg å leve i samkvem med dyr. Etter hvert som vi fjerner oss fra naturen så blir jo alt som er natur nesten farlig.»6

"Det urbane mennesket må lære seg å leve i samkvem med dyr. Etter hvert som vi fjerner oss fra naturen så blir jo alt som er natur nesten farlig".
- Vidar Tandberg, biolog og viltansvarlig i Drammen kommune

Fokus er hvordan de ville dyrene påvirker oss; våre næringsinteresser, våre fritidsinteresser, middagshvilen, den nyvaskede bilen, den plettfrie plenen... Spørsmålet er hele tiden om vår «livskvalitet» blir truet av våre ville naboer. Menneskenes aktivitet i naturen volder dyrene store skader og lidelser. Til gjengjeld vises det minimal toleranse overfor dyrenes naturlige adferd. Det virker som at det er større aksept for menneskeskapte skader, støy, forurensning og rovdrift enn for selv bagatellmessige ulemper med dyr.

Dyrs naturlige adferd blir «skade»

I stor utstrekning har dyrs naturlige adferd – næringssøk, ungeforsvar m.m. – blitt brukt som grunnlag for «skadefelling». Ulike myter om dyr, kombinert med holdningen om at mennesket best kan avgjøre om et dyr er «skadelig» for andre dyr/natur, har ført til omfattende skadefelling, og mangel på initiativ til andre løsninger i konflikt mellom dyr og mennesker.
Noen ganger er dyr blitt skadefelt uten at det foreligger skade. Eksempelvis er måker skadefelt med begrunnelse i at de tar rypekyllinger og overfører parasitter til fisk i fjellvann. En uttalelse i forbindelse med en slik sak, hvor det var kommunens hensikt å tillate skadefelling, ble avgitt fra professor Reidar Borgstrøm (UMB): «Korkje av omsyn til forvaltning av rypebestandar eller forvalting av aurebestandar i Røldal statsallmenning er det nokon som helst grunn til å gje løyve til ekstraordinær jakttid på fiskemåse. Det er svært lite sannsynleg at fiskemåse har innverknad på rypebestandane, og fiskemåsen har ingen betydning for parasittinfeksjonar i aure i statsallmenningen.»7 Eksempelet viser hvordan påstander om dyrs «skade» oppstår grunnløst.

"Det er åpenbart at man ikke løser ”problemet” med at dyr trekkes til området ved å fortløpende skyte enkeltindivider(...) Skyting av enkeltindivider hjelper ikke, og fører kun til død, lidelse og potensiell risiko for bestanden for de ville dyrene."

Andre ganger kommer dyrenes naturlige adferd i konflikt med mennesker. Eksempler på saker NOAH har engasjert seg i er årlige fellingstillatelser på gjess som beiter gress, rutinemessige tillatelser til hijakt på rev med begrunnelse i at rev kan ta lam på beite, årlige tillatelser til skyting av den rødlistede oteren, laksand og kvinand fordi de spiser fisk i populære «fiskeelver» og avliving av rødlistet ærfugl på grunn av at de spiser på skjell. NOAH har også flere ganger klaget på tillatelser til avliving av måker og svaner på grunn av deres beskyttelse av ungene sine. Det er også svært problematisk å skyte dyr fordi de driver næringssøk på matkilder som fremstår som naturlige å utnytte for dyret. Ofte lokker mennesker til seg dyr med ulike former for matkilder – for så å hevde at dyr gjør skade. Det er eksempelvis urimelig å hevde at gjess gjør skade fordi de beiter på en åker – for dyrene fremstår åkeren som et selvsagt og logisk valg av landings- og beitested. Det samme gjelder måker som spiser fisk fra ansamling av fisk i oppdrettsanlegg, troster og ringduer som spiser i bæråkre og på bærbusker, ærfugl som beiter på skjelloppdrett m.m. Det man i disse tilfellene gjør er å legge ut «åte» i massiv skala, noe som naturlig nok trekker til seg dyr – for så å skyte dyrene.

Det er åpenbart at man ikke løser ”problemet” med at dyr trekkes til området ved å fortløpende skyte enkeltindivider i disse tilfellene. Tvert imot risikerer man å lokke til seg og avlive dyr i en slik skala at det vil true bestander lokalt. Så lenge et habitat/matkilde er tiltrekkende på dyr, vil det komme dyr. Det er like ulogisk å skyte dyr i disse tilfellene, som å skyte småfugler fordi man irriterer seg for at de oppsøker fuglebrettet der man har lagt ut mat. Skyting av enkeltindivider hjelper ikke, og fører kun til død, lidelse og potensiell risiko for bestanden for de ville dyrene.

Yngletidsfredningen brytes

Mange dyr drepes med «skadefelling» i den tiden de beskytter ungene sine. Enhver felling i hekke- og yngletiden medfører naturligvis store lidelser for etterlatte unger i reir og hi.
Prinsippet om at ingen dyr bør avlives i yngletiden er forankret i flere rettskilder. Det er forbudt etter dyrevelferdsloven å «hensette dyr i hjelpeløs tilstand» – ved avliving av foreldredyr i yngletiden, hensettes dyreunger i hjelpeløs tilstand. Det er fastsatt en generell regel i Viltloven § 9 om at "Det bør ikke fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden for vedkommende art».

Viltlovens prinsipp om at viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden er sterkt understreket også i Ot.prp. nr. 54 (1992-93) Om lov om endringer i viltloven. Forarbeidene i naturmangfoldloven, presiserer at viltlovens forarbeider vil «ha stor betydning for forståelsen av lovbestemmelsen» rundt uttak av dyr.

Viltlovens forarbeider sier: «Det nye prinsippet (fredningsprinsippet) er i samsvar med Nordisk Råds rekommendasjon og er innført i de andre nordiske land. Fredningsprinsippet vil lede til at jegerinteressene må dokumentere at den enkelte art tåler en beskatning, og at jakt også av andre grunner er forsvarlig. (…) I § 3, tredje ledd er bestemt at det ved enhver virksomhet skal tas hensyn til viltet, slik at det ikke påføres unødig lidelse. (…) uttrykk for en generell aktsomhetsnorm (…) Det har lenge vært kjent at viltet, særlig i yngletiden er meget sårbart for forstyrrelser, ja endog kan drepes ved menneskelige forstyrrelser. Det er en viktig oppgave å bringe frem informasjon om dette, og å regulere ferdsel og annen virksomhet på en slik måte at viltet får ro i denne viktige perioden.»

Det er svært problematisk å skyte dyr fordi de driver næringssøk på matkilder som fremstår som naturlige å utnytte for dyret. Ofte lokker mennesker til seg dyr med ulike former for matkilder – for så å hevde at dyr gjør skade.

Ot.prp.nr.9 (1980-1981) Om lov om viltet Yngletidsfredningen er videreført i naturmangfoldloven, som sier at «viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden» og at «ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås». Vekten på yngletidsfredning bekreftes av regjeringens redegjørelse (sist oppdatert 25.07.19): «Det er imidlertid et generelt prinsipp at viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden. Yngletiden er den tiden i løpet av året da viltet har avkom som er avhengige av foreldrene for å overleve. Et annet generelt prinsipp er at viltet skal ha fred i reproduksjonsfasen (…)».8
Det å tillate avliving av ville dyr i yngletiden vil også bryte kravene i artikkel 6 i Bernkonvensjonen som forplikter partene til å forby bevisst forstyrrelse av vill fauna, særlig i yngle-, oppvekst- og dvaletiden: "(...) the deliberate disturbance of wild fauna, particularly during the period of breeding, rearing and hibernation, insofar as disturbance would be significant in the relation to the objectives of this Convention".

I retningslinjene til skadefellingsforskriften som gjaldt frem til 2020, var det stadfestet: «Dersom skadefelling likevel skal iverksettes er det viktig å presisere at dette representerer et unntak fra viltlovens generelle fredningsprinsipp, og fra prinsippet om at viltartene i størst mulig utstrekning skal være fredet i yngletiden. (…) Fredningsprinsippet er grunnlaget i viltlovens § 3, og i Ot.prp. nr. 54 (1992-93) er prinsippet om yngletidsfredning sterkt understreket.»9
Veterinærinstituttet uttaler: «Loven bygger på fredningsprinsippet, som innebærer at alle dyr som det ikke eksplisitt er fastsatt jakttider på, er fredet. Hovedregelen er videre at alt vilt er fredet i yngletiden».10 Rådet for dyreetikk uttaler: «Yngletidsfredning er et hovedprinsipp i Viltloven.».11
Men det grunnleggende vernet som lovverket er ment å gi dyrene mot unødig dreping i hekke- og yngletiden, er i praksis uten verdi så lenge «skadefelling» forsvares og videreføres.

«Skadefelling» i praksis

Miljømyndighetene hevder gjerne at «skadefelling» skal være siste utvei. I forskriften om «skadefelling» som gjaldt frem til 2020 var det fremsatt som vilkår for skadefelling at skaden har oppstått i inneværende sesong, at den er av vesentlig økonomisk betydning og at det på forhånd i rimelig utstrekning er blitt forsøkt andre tiltak for å ”avverge skade eller redusere predasjon”. Men kommuner og fylkesmenn har valgt å se bort fra forskriftens vilkår og har gitt fellingstillatelser på juridisk sviktende grunnlag. Og det største problemet; grunneiere tillates å ta livet av en rekke dyr på eget initiativ hvis de mener de oppfylte vilkårene i forskriften – men ingen sjekker om de virkelig gjør det.

Helt frem til 2020 var det tillatt for private grunneiere å ta livet av flere rødlistede arter - hettemåke (sårbar), fiskemåke (nær truet) og hare (nær truet) I tillegg var det tillatt for dem å ta livet av gråmåke, svartbak, bydue, ringdue, svarttrost, gråtrost, måltrost, rødvingetrost, skjære, kråke, ravn, gråspurv, rødrev, røyskatt, mink, mår og grevling. Samtidig kunne kommunen tillate avliving av de rødlistede artene ærfugl (nær truet), krykkje (sterkt truet), kornkråke (nær truet), stær (nær truet) og gulspurv (nær truet). Kommunen kunne også gi tillatelse til å drepe storskarv, toppskarv, gråhegre, grågås, kanadagås, siland, laksand, tjeld, grønnspett, svartspett, flaggspett, kjøttmeis, kaie, pilfink, bokfink, bjørkefink, grønnfink, dompap, kanin og ekorn. Fylkesmannen kunne i sin tur gi tillatelse til å ta livet av rødlistet hønsehauk (nær truet), makrellterne (sterkt truet), ulike flaggermusarter (flere rødlistede) og oter (sårbar). I tillegg kunne fylkesmannen ta livet av knoppsvane, kortnebbgås, spurvehauk, rødnebbterne, stripegås, snøgås og kvitkinngås.12

Da ny viltforskrift kom i 2020 og skulle erstatte skadefellingsforskriften, jobbet NOAH hardt mot at private skulle kunne skadefelle, og mot en opplisting av arter som gir dem status som «skadedyr». NOAH fikk noen gjennomslag, men fortsatt er skadefellingsregelverket i Norge høyst problematisk:

Vilkårene for skadefelling er nå at skaden skal være av «vesentlig økonomisk betydning», at andre skadeforebyggende tiltak er prøv i rimelig utstrekning, at avlivingen retter seg mot «skadegjørende individ» - og et nytt vilkår er at felling skal være «egnet til å stanse» skaden.13 Siste vilkår betyr i følge Miljødirektoratet at man ikke kan skyte trekkfugler som beiter på en åker – fordi nye fugler stadig kommer til og tiltaket derfor ikke er egnet.14 Støy er heller ikke grunn for skadefelling. Fortsatt har grunneiere lov til å skadefelle etter egen vurdering – hvilket viderefører de største problemene, siden man ikke har kontroll på hva de gjør. Men all privat skadefelling skal nå registreres hos myndighetene, og det er lovbrudd å ikke registrere dyr man har tatt livet av.

Å definere andre arter som «skadedyr», mens vi selv ødelegger dyrenes hjem med den største selvfølge, illustrerer et bakvendt natursyn. (...) «Skaden» vi mener de gjør, er ikke annet enn å spise, bygge bo og vokte ungene sine.

Mange måkearter og rovfugler er tatt ut av listen. Men direktoratet foreslo at ti nye arter – inkludert småfugler som kjøttmeis – skulle føres opp på listen over arter som kan tas livet av etter grunneiers eget forgodtbefinnende. Etter protester i høringen ble vilkåret for skyting av småfugler innskrenket. Per i dag kan grunneier – dersom alle vilkår er oppfylt - fortsatt ta livet av bydue, ringdue, gråtrost, måltrost, svarttrost, rødvingetrost, skjære, kråke, ravn, rødrev, røyskatt, mink, mår og grevling. Beklageligvis er det nå også opp til grunneier å vurdere skadefelling av kanadagås, stripegås, sørhare og viltlevende kanin. Grunneiere har ikke tillatelse til å skadefelle noen måkearter. Når det gjelder småfugler kan grunneier i visse sjeldne situasjoner ta livet av kjøttmeis, blåmeis, gråspurv, pilfink og rødstrupe. Selv om vilkårene er strenge, har disse småfuglene fått dårligere vern, da man ellers måtte søke kommunen. Kommunen kan fortsatt tillate avliving av de rødlistede artene kornkråke, stær og gulspurv, i tillegg til hare. Videre kan de fortsatt gi tillatelse til å avlive storskarv, toppskarv, gråhegre, grågås (i noen kommuner), siland, laksand, grønnspett, svartspett, flaggspett, kaie, dompap og ekorn. Nå kan kommunen også tillate avliving av stokkand, hvitkinngås (i noen kommuner) og knoppsvane, men ikke ærfugl eller tjeld. Svaner og kanadagås kan kommunen dessuten ta livet av selv under gitteforutsetninger. De har ikke lenger råderett over flere truede måker, men har fått tillatelse til å tillate skadefelling av svartbak og gråmåke. Fylkesmannen kan nå gi tillatelse for alle andre arter som ikke er nevnt.

Å liste opp en rekke arter for «skadefelling» er i seg selv negativt, og stempler disse dyrenes naturlige adferd som «skadelig». Dyrs blotte nærvær ses som «skade» for noen, og regelverket bygger fortsatt opp under en slik naturfiendtlig holdning.

Konfliktløsning

Å definere andre arter som «skadedyr», mens vi selv ødelegger dyrenes hjem med den største selvfølge, illustrerer et bakvendt natursyn. Ingen dyr er «skadedyr»; alle dyr i et økosystem prøver kun å overleve. «Skaden» vi mener de gjør, er ikke annet enn å spise, bygge bo og vokte ungene sine. Når dyrenes livsrom kommer i konflikt med vårt eget, er det vårt ansvar å drive konfliktløsning som ikke går ut over dyrene.

En varig skadeforebyggende løsning – uansett hvilken type «eiendom» man vil beskytte - er å redusere tiltrekningskraften på habitatet ved permanent fysisk beskyttelse eller permanente skremmetiltak. I flere land benyttes kombinasjon av ulike typer gjerder og fysiske barrierer, og en rekke avskrekkende virkemidler basert på lukt, smak, lyd, visuelle virkemidler, elektroniske virkemidler til å avskrekke dyr fra f.eks. avlinger.15 Det man da gjør er å utforme miljøet rundt den potensielle matkilden så uegnet som mulig for dyrene – dette vil dyr også lære av og unngå området. Det er biologisk logikk at det er bedre å gjøre området man ikke ønsker dyr på til et mindre attraktivt habitat slik at dyr lærer å unngå det, fremfor å skyte tilfeldige enkeltdyr, men fortsette å lokke til seg nye dyr fordi området fremstår som på alle måter attraktivt for dyr av den gitte arten. En rekke slike metoder finnes, til tross for lite forskningsmidler og lite politisk fokus – eksempelvis laser for å skremme vekk fugler fra åker, oppdrettsanlegg m.m.16

"(...)det å bli stemplet som ”skadedyr” innebærer en nedgradering eller tap av respekt som lett kan resultere i inhuman behandling".17
- Cecilie M. Mejdell, Seniorforsker, Veterinærinstituttet

Men samtidig må naturlig tilhørende arter få mulighet til å bygge sine reir og bo, føde sine unger og samle sin mat. Med tanke på at mennesker betrakter store deler av naturen som sin «eiendom», er det viktig at ikke dyr og fugler skremmes vekk overalt. Ved å opprette friområder hvor dyr har prioritet, får man også mer effekt av skremmetiltak på steder dyr kommer i større konflikt med mennesker. Et eksempel på dyrevennlig tilrettelegging i Norge er Gjemnesbrua på Nordmøre hvor 800 måkepar hekker årlig, og hvor rengjøring av broen gjøres når det ikke forstyrrer fuglene.18

Også med såkalt «svartelistede arter» som ofte er innført av mennesker, og som det i motsetning til naturlig tilhørende arter kan være grunn til å ikke ønske utbredt formering hos, kan andre metoder enn «skadefelling» brukes. Villsvin er blitt satt ut av jegere i USA, og anses som «fremmede». Utbredt nedskyting fungerer dårlig. Texas Tech University begynte i 2014 å utvikle en vaksine som reduserer villsvinenes fertilitet. De forsker også på hvilke lukter som frastøter og tiltrekker dyrene, samtidig som det er enighet om at inngjerding av eiendom er noe av det mest effektive for reell beskyttelse av avlinger.19
Et annet konfliktløsende tiltak er rett og slett informasjon som skaper forståelse for artene, og toleranse for at også ville dyr har rett til å eksistere. En viktig del av toleranseskapende arbeid er positiv omtale, og tilbakevisning av myter som kan skape frykt. Det verserer flere feilaktige rykter og myter rundt ville dyr – og informasjon om respektfull omgang og naturlig adferd vil bidra til at dyr får være mer i fred og at mennesker ikke føler «behov» for å fjerne dem grunnet irrasjonell frykt. Les mer om hvordan leve med ville dyr.

Kilder

  1. "Humans just 0.01% of all life but have destroyed 83% of wild mammals – study", The Guardian (21.05.18) https://www.theguardian.com/environment/2018/may/21/human-race-just-001-of-all-life-but-has-destroyed-over-80-of-wild-mammals-study
  2. "UN Report: Nature’s Dangerous Decline ‘Unprecedented’; Species Extinction Rates ‘Accelerating’", United Nations https://www.un.org/sustainabledevelopment/blog/2019/05/nature-decline-unprecedented-report/
  3. VG, 14.02.13
  4. www.rovdyrsenter.no/rovdyr/flere-jegere-i-norge
  5. «Konsekvenser av menneskelig aktivitet på dyrevelferd hos viltlevende dyr», C. Mejdell, VESO/Veterinærinstituttet (2004)
  6. "Biter til det knaker. Eller?", NRK Buskerud, 12.06.16 https://www.nrk.no/buskerud/mener-grevlingen-har-ufortjent-darlig-rykte-1.12986295
  7. Brev fra professor Reidar Borgstrøm (UMB) til Odda kommune, 11.06.2011
  8. "Jakt og fangst av vilt", Regjeringen.no, 25.07.19 https://www.regjeringen.no/no/tema/klima-og-miljo/naturmangfold/innsiktsartikler-naturmangfold/jakt-og-fangst-av-vilt/id2076806/?expand=factbox2663413
  9. Forskrift om skadefelling av 1997, gyldig til 01.04.2020, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1997-09-01-1000
  10. «Konsekvenser av menneskelig aktivitet på dyrevelferd hos viltlevende dyr», C. Mejdell, VESO/Veterinærinstituttet (2004)
  11. «Uttalelse om jakt og viltforvaltning», Rådet for dyreetikk (2007)
  12. "Forskrift om skadefelling" av 1997, gyldig til 01.04.2020, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1997-09-01-1000
  13. "Forskrift om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett, forskning og dyrepark (viltforskriften)", Lovdata (gyldig fra 01.04.2020) https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2020-04-01-565
  14. Mail til NOAH fra Miljødirektoratet v/ Nils Kristian Grønvik, 01.04.2020
  15. "Top Five Strategies to Protect Crops from Wild Animals", Agrivi https://blog.agrivi.com/post/top-five-strategies-to-protect-crops-from-wild-animals
  16. "Fuglekontroll", Vestflow.no http://vestflow.no/laser%20%26%20radar.html
  17. «Konsekvenser av menneskelig aktivitet på dyrevelferd hos viltlevende dyr», C. Mejdell, VESO/Veterinærinstituttet (2004)
  18. "Vegvesenet har funne løysinga for utryddingstrua måsar – no er det ein kilometer med reir under brua", NRK Nyheter, 24.07.19 https://www.nrk.no/mr/under-gjemnesbrua-aukar-krykkjebestanden--stikk-i-strid-med-resten-av-landet-1.14636921
  19. "Feral Hog Project", Laboratory of Animal Behavior, Physiology and Welfare http://www.depts.ttu.edu/animalwelfare/research/feralhogproject.php
Hovedfoto: iStock

FAKTA

  • Vilkårene for skadefelling er at skaden skal være av «vesentlig økonomisk betydning», at andre forebyggende tiltak er prøvd, at avlivingen retter seg mot «skadegjørende individ», og at felling skal være «egnet til å stanse» skaden.
  • Siste vilkår betyr at man ikke kan skyte trekkfugler som beiter på en åker – fordi nye fugler stadig kommer til, og tiltaket derfor ikke er egnet.
  • En rekke måkearter er rødlistede, og grunneiere har ikke tillatelse til å skadefelle noen måkearter.
  • All privat skadefelling skal registreres hos myndighetene, og det er lovbrudd å ikke registrere dyr man har tatt livet av.
  • Mange dyr skadefelles i den tiden de beskytter ungene sine. Felling i hekke- og yngletiden medfører store lidelser for etterlatte unger i reir og hi.