Lovverket

Ingen «eier» de ville dyrene rent juridisk, og i utgangspunktet er de fredet. Dessverre åpner lovverket for å ta livet av dem for en rekke formål – fra rekreasjon til irritasjon.

Flere lover og forskrifter regulerer menneskenes forhold til ville dyr, og åpner for at ville dyr og deres unger kan forstyrres, forfølges eller tas livet av. Men det er også lovverk som skal beskytte de ville dyrene.

Naturmangfoldloven 1

Naturmangfoldloven gir regler om bærekraftig bruk og vern av naturen jf. lovens § 1. Dette inkluderer ville dyr og deres artsmangfold. Det følger av forvaltningsprinsippet i § 15 at det å ta livet av ville dyr må ha hjemmel i lov. Det er altså kun lov til å jakte på de artene som er eksplisitt nevnt i lov eller forskrift. Alle andre arter anses som fredet og kan ikke jaktes på. Naturmangfoldloven tar fremst sikte på å verne bestander og arter, mens dyrevelferdsloven skal verne om dyr som enkeltindivider. Likevel anerkjennes ville dyrs interesser som enkeltindivider i § 15: «Ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.»

Lovens formål er at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskers virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden». Målet om å opprettholde biologisk mangfold omfatter også arter som noen anser «skadelige» for mennesker og menneskelig virksomhet.2 Naturmangfoldloven lovfester et føre-var-prinsipp i § 9 som bestemmer at man ikke kan bruke mangel på kunnskap som en begrunnelse til ikke å sette i gang tiltak for å bevare naturmangfoldet når det foreligger fare for irreversibel skade på naturen.3

Naturmangfoldloven lovfester et føre-var-prinsipp i § 9 som bestemmer at man ikke kan bruke mangel på kunnskap som en begrunnelse til ikke å sette i gang tiltak for å bevare naturmangfoldet når det foreligger fare for irreversibel skade på naturen.4 En tillatelse til å ta livet av dyr, må ikke omfatte så mange individer at det går utover hva arten tåler.5

Viltloven6

Viltloven er en av særlovene under naturmangfoldloven, og regulerer utøvelsen av jakt og fangst av «alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr», jf. § 2, og er således å anse som en jaktlov. I likhet med naturmangfoldloven er viltlovens fokus på hele bestander og arter fremfor enkeltindivider. Grunnprinsippet er at «viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares», jf. § 1. Men, innenfor denne rammen «kan viltproduksjon høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv».

Ville dyr reduseres etter denne loven til objekter som kan tas livet av for underholdning eller produkter. Samtidig er den basert på «fredningsprinsippet» - at dyr i utgangspunktet er fredet, med mindre det er lov å jakte på dem. Forarbeidene til Viltloven har også som utgangspunkt at «ingen eier viltet».7

Loven gjelder «alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr».

Loven bestemmer hvem som kan avgjøre ville dyrs skjebne i Norge. Det laveste nivået her er kommunen, så fylkeskommunen, fylkesmannen, Miljødirektoratet – og til slutt «departementet». Frem til 2018 var dette det Klima- og miljødepartementet, men fra 2018 bestemte regjeringen at Mat- og landbruksdepartementet skulle ha råderett over de «høstbare viltressursene» - dvs. alle ville dyr som på en eller annen måte utnyttes.

Viltloven sier at ville dyr ikke skal holdes i fangenskap – men åpner for unntak. Loven sier at man i forskrift bestemmer jakttider, hvilke arter og hvor mange individer som kan tas livet av for jakt. Loven stadfester spesielt at Miljødirektoratet kan, uten hensyn til bestemmelser om fredning, bestemme jakt på «utsatt vilt i innhegnet område eller på øy» og «sjøfugl og and til bruk til menneskeføde der dette er vanlig». Loven har egen bestemmelse om jakt på «elg, hjort, villrein, rådyr, dåhjort og bever», og at direktoratet bestemmer omstendighetene rundt slik jakt.

I § 19 står det at jakt skal drives slik at «viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom». Hva som oppfattes som «unødig» kan være gjenstand for vid tolkning. Jakt og fangst kan dermed medføre både stress og smerte for ville dyr uten at dette er brudd på loven. Ved jakt kan man kun bruke rifle eller haglevåpen som er ladet med krutt. Det betyr at det ikke er lov til å bruke andre våpen, som for eksempel pil og bue.8 Det er forbudt å bruke motorkjøretøy direkte i jaktøyemed. Det er forbudt å skyte fra et motorkjøretøy eller jage ville dyr ved bruk av kjøretøyet. Det er heller ikke lov til å benytte motorkjøretøy utenfor vei for å lokalisere dyr. Kunstig lys er tillatt for åtejakt på rev og fangst i feller – men ellers ikke. Bruk av «løs på drevet halsende hund» er tillatt for hare, rev og gaupe – ellers ikke (imidlertid er det også tillatt for hjort og rådyr i forskrift). Dersom hunden bjeffer utenom når den har det jagede dyret foran seg eller etter at dyret er skutt, er det en såkalt støtende hund, noe som er forbudt å bruke under jakt.9 Dersom man jakter på elg, hjort eller rådyr plikter man å ha tilgang på godkjent ettersøkshund.

Fangstredskaper er uten videre tillatt mot smågnagere og krypdyr – fangst av andre dyr må gjørs med redskaper som er tillatt i forskrift. Gift er tillatt for smågnagere og krypdyr – ellers ikke. Det er forbudt å holde ville dyr i fangenskap og man kan ikke trene jakthunder på dyr som er fanget eller i fangenskap.

Man må imidlertid være oppmerksom på at det gjøres en rekke unntak fra det som viltloven sier er forbudt – både når det gjelder jaktmetoder og ville dyr i fangenskap. Blant annet har man tillatt motordrevne kjøretøy, løs på drevet halsende hund og kunstig lys i jakt på store rovdyr.

Dyrevelferdsloven10

Lovens generelle bestemmelser gjelder like mye for ville dyr som for dyr i fangenskap. Det betyr at også ville dyr skal beskyttes for «fare for unødig påkjenninger og belastninger», og tilkjennes «egenverdi». Paragraf 20 sier kortfattet at «jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.» Forskrifter kan hjemles i dyrevelferdsloven om jakt, fangst og fiske på ville eller eide dyr i fangenskap, trening på slik aktivitet – herunder forbud og særskilte krav. Loven forbyr også det å bruke levende dyr som åte.

Straffeloven11

Straffeloven er relevant for jakt som aktivitet, da det er forbudt å ha med skytevåpen på offentlig sted, og det er forbudt å behandle et skytevåpen på en slik måte at det kan oppstå fare for andres liv eller helse.

Hundeloven12

Hundeloven regulerer også bruk av hunder i jaktsammenheng. Loven sier at jakt og jakttrening med hund må ha grunneiers tillatelse, og gir unntak fra båndtvang og sikringsbestemmelser for «hund når den brukes for jakt, jakthundtrening og jaktprøver mellom 20. august og 1. april».

Forskrifter hjemlet både i viltloven og naturmangfoldloven

Forskrift om fremmede organismer13
Forskriften regulerer blant annet hvilke organismer som er forbudt eller tillatt å innføre og sette ut i naturen, og hold av blant annet fremmede arter som ikke skal slippes ut i naturen, som for eksempel kaniner og akvariefisk. Forskriften er relevant for oppdrett og utsetting av fasan og rapphøne (som defineres som fremmede i norsk natur) til jaktformål.

Rovviltforskriften14
Rovviltforskriften regulerer tillatelse til og begrensninger for det å ta livet av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Kongeørn er fredet, men Fylkesmannen kan gi «tillatelse til felling av enkeltindivider av kongeørn som volder vesentlig skade på bufe eller tamrein, forutsatt at felling kan rettes mot bestemte individer». Forskriften fastsetter mål om en kongeørnbestand på 850-1200 hekkende par i Norge. Det er også satt «bestandsmål» for gaupe, jerv, ulv og bjørn – og for disse artene tolkes dette som maksimumsmål. Les mer om regler for ulv, bjørn, jerv og gaupe på NOAHs infosider for store rovdyr.

Viltforskriften15
Viltforskriften erstatter fire tidligere forskrifter - herunder skadefellingsforskriften. Forskriften inneholder noen forbedringer for dyrene i forhold til tidligere regelverk, etter innspill fra NOAH.

Skadefellingsforskriften ble et mye brukt virkemiddel for å fjerne ethvert dyr som gjennom naturlig adferd er til irritasjon eller skade, selv om den påståtte irritasjonen/skaden er av sterkt begrenset omfang og varighet. Det er særlig et problem at skadefellingstillatelser blir gitt innenfor hekke- og yngletiden. I den nye forskriften er det vilkår for skadefelling at skaden er av vesentlig økonomisk betydning, at det på forhånd i rimelig utstrekning er blitt forsøkt andre tiltak for å avverge skade og et nytt vilkår om at skadefelling skal være "egnet" til å stanse skaden. Man kan dermed ikke skadefelle trekkfugler som beiter på åkre. En rekke arter listes fortsatt opp som «fritt vilt» for skadefelling etter grunneiers vurdering, eller etter søknad til kommunen. Men forskriften strammer noe inn, og gir bl.a. måker strengere vern.

Forskriften gir også regler for innfanging og hold av ville dyr i fangenskap. Utgangspunktet er at det er forbudt å oppdrette vilt. Ifølge forskriften kan det imidlertid drives oppdrett i innhegnet område på hjort og dåhjort etter søknad til kommunen. For andre dyr må det søkes Miljødirektoratet. Dette er en forbedring fra tidligere regler hvor en rekke ville arter kunne oppdrettes uten tillatelse. Forskriften forbyr også jakthundtrening på ville dyr fangenskap, hold av ville dyr som hobbydyr, kjæledyr og sirkusdyr. Forskriften åpner for kjøttproduksjon på ville dyr i fangenskap (spesielt hjort), og fangenskap i dyrehage eller for dyreforsøk - men de to sistnevnte også etter tillatelse også fra Mattilsynet etter andre forskrifter. Det presiseres at rovfugler og ugler ikke skal holdes i dyrehage, og falkonering er forbudt.

Rehabilitering av skadde ville dyr i samråd med veterinær er fortsatt tillatt, etter innspill fra NOAH (i utkastet var dette foreslått forbudt).

Forskriften strammer også inn tillatelse til å samle inn egg og larver (rumpetroll) av vanlig frosk til forsknings-, undervisnings- og opplysningsformål. Dette er nå ikke tillatt - det er heller ikke tillatt å samle inn egg fra fugl.

Forskrifter hjemlet i viltloven

Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst16
Forskriften gir regler om hvilke dyr det kan drives jakt og fangst på, hvilke våpen og redskaper som er tillatt i forbindelse med dette, krav til den som utøver dette, og hvilke tidsperioder det kan drives jakt og fangst. Det er satt aldersgrense på 16 år til å jakte på «småvilt», og 18 år for å kunne jakte på «storvilt». Det er videre krav til jegerprøve dersom man skal ha lov til å jakte. Det forbudt med helautomatiske våpen, pistoler, revolvere og hagler med mer enn to skudd. Skal man jakte på store dyr kreves det i tillegg at man avlegger en skyteprøve. Dersom man skadeskyter storvilt, plikter man å søke etter dyret til man finner det og får tatt livet av det. Det er ikke lov til å fortsette jakt på andre dyr mens man ettersøker etter det skadeskutte dyret. Dette gjelder ikke for «småvilt».

Forskriften regulerer type ammunisjon for ulike dyr, og type feller som er tillatt for fangst: Det er lov til å bruke bås til å fange grevling, rødrev, mårhund og vaskebjørn – og til jerv og gaupe etter tillatelse fra fylkesmannen. Fangstbur er tillatt å bruke til grevling, mink, røyskatt, mårhund, vaskebjørn, ravn, kråke og skjære. Dette er redskaper som fanger dyrene levende, og hvor dyrene tas livet av når de blir funnet. Båsen eller fangstburet skal sjekkes en gang i døgnet.

Drepende feller er også lov: Det er lov til å bruke slagfelle på mårhund, vaskebjørn, bever, mår, villmink, bisamrotte, beverrotte og røyskatt. Feller til bever, bisamrotte og beverrotte skal alltid plasseres under vann. Det er tillatt å bruke fallem, fallstokk og flak til røyskatt, villmink og mår. Ved fangst av lirype og fjellrype er det tillatt å bruke snare. Ved bruk av disse fellene skal man ha tilsyn med dem en gang i uken (annenhver dag for rype).

Det er forbudt å plassere fangstredskapene i et område hvor det kan oppstå fare for mennesker eller husdyr. Feller skal være merket – en umerket felle eller felle på beferdet sted, er dermed ulovlig og kan anmeldes og fjernes. Dersom noen fanger et dyr fellen ikke er ment for, plikter vedkommende å slippe dyret fri straks. Forskriften utvider tillatelse til bruk av «løs på drevet halsende hund» til hjort, rådyr (i tillegg til gaupe, rødrev og hare).

Forskrift om forvaltning av hjortevilt17
Formålet med forskriften er at «forvaltningen av hjortevilt ivaretar bestandens og leveområdenes produktivitet og mangfold», jf. § 1. Videre skal forvaltningen «sikre bestandsstørrelser som fører til at hjortevilt ikke forårsaker uakseptable skader eller ulemper på andre samfunnsinteresser».

Forskriften slår fast at det er de enkelte kommunene som har ansvaret for den lokale forvaltningen av hjortevilt. Det er kommunene som skal sette bestandsmål og tildeler fellingstillatelser. Videre kan kommunene fastsette forskrifter om åpning for jakt på hjortevilt og minsteareal for jakt.

Forskrift om forvaltning av bever18
Ifølge forskriften er det kommunene som skal vedta bestandsmål for bever. Kommunene kan videre fastsette forskrift om åpning av jakt og fangst av bever i hele eller deler av kommunen innenfor fastsatt jakttid, samt fastsette kvoter innenfor kommunen, jf. § 3.

Forskrift om jakt og fangst mv. på statsgrunn19
Formålet med forskriften er å forvalte viltet og fisken i samsvar med naturmangfoldloven. «Innenfor denne rammen skal ressursen utvikles med sikte på å sikre allmennhetens adgang til jakt, felling, fangst, fiske og friluftsliv, og fremme det lokale næringslivet», jf. § 1.

Forskriften inneholder regler for jaktkort og fiskekort, og regler om priser. Statskog SF kan i forskrift foreta reguleringer av jakten, fangsten eller fisket dersom det er nødvendig ut fra hensynet til bestanden, utøvelsen eller geografisk fordeling av jegere og fiskere.

Diverse andre forskrifter
Forskrift om jakttider, fylkeskommunale viltfond, organisering av viltområder, sammenslåing av jaktområder, registrering av døde dyr, utstopping av døde dyr etc. finnes også, og er hjemlet i viltloven.

Forskrifter hjemlet i Naturmangfoldloven

CITES-forskriften20
CITES er forkortelsen for Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora. Avtalen trådte i kraft i 1975, og reglene gjelder alle land, også de som ikke er medlemmer.21 Konvensjonen er gjennomført i norsk rett gjennom CITES-forskriften. Som følge av dette er det politiet og påtalemyndigheten som skal håndheve reglene, og straffeforfølge de som ikke handler i tråd med CITES-forskriften.22

Forskriften regulerer all import og eksport av arter som omfattes av konvensjonen, og har som formål å bevare truede arter. CITES omfatter over 5 000 dyrearter, og over 28 000 plantearter. Disse dyre- og planteartene er listet opp på tre forskjellige lister etter hvor truet de er. Hver liste angir hvilke krav og restriksjoner som gjelder for handel og transport for artene.23

Forskrifter om truede arter
Det finnes også forskrifter om truede arter – for eksempel forskrift om fredning av truede arter (gjelder ingen pattedyr eller fugler), forskrifter om diverse prioriterte arter av planter, forskrift om fjellrev (Vulpes lagopus) som prioritert art, forskrift om svarthalespove som prioritert art og forskrift om dverggås som prioritert art. Dessuten finnes en resolusjon om fredning av hav- og kongeørn. Det er svært få forskrifter for truede dyrearter, og få av de truede artene av pattedyr og fugler er klassifisert som prioriterte.

Forskrifter hjemlet i dyrevelferdsloven

Selv om loven regulerer jakt og fangst av ville dyr ut i fra dyrevelferdshensyn, finnes bare en forskrift hjemlet i dyrevelferdsloven:

Midlertidig forskrift om forbud mot jakt på utsatt fugl24

Forskriften forbyr å arrangere og delta i jakt på fugl som er utsatt. Dette forbudet gjelder imidlertid ikke dersom det har gått så lang tid fra utsetting og eventuell fôring at fuglen har tilpasset seg tilværelsen, jf. § 1. Forskriften har heller ikke hindret utsetting av fugl for jakttrening – selv om treningen skulle ende med at fuglene dør.

Bernkonvensjonen25

Bernkonvensjonen trådte i kraft i 1982, og har som formål å verne om ville planter og dyr i Europa, på land og i havet. Avtalen verner første og fremst arter og områder som krever samarbeid mellom flere stater, og legger særlig vekt på vern av truede og sårbare arter og dyrearter som vandrer over større områder.

Konvensjonen inneholder lister over henholdsvis truede plantearter (liste I), truede dyrearter (liste II) og sårbare dyrearter (liste III). Liste II inneholder over 700 dyrearter som skal beskyttes, og inkluderer pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, insekter, bløtdyr, pigghuder, koraller og svamper. Klassifiseringen har betydning for hvilken plikt konvensjonsstatene har til å bevare artene og deres leveområder. Konvensjonen har i tillegg en liste over fangstmetoder som i utgangspunktet er forbudt (liste IV).

Som hovedregel er fangst og avliving av truede dyrearter forbudt, men etter art. 9 kan det gjøres unntak dersom tre vilkår er oppfylt. For det første må skyting eller forstyrrelse av dyr ikke være skadelig for bestandens overlevelse. For det andre må det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger for å nå målet som er ment å oppnås. For det tredje må det finnes et grunnlag for å gjøre unntak som er opplistet i artikkelen. Dette er for eksempel for å avverge «vesentlig skade» på husdyr, eller for å «ivareta helse- eller sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning». Disse unntakene må fortolkes og anvendes snevert slik at adgang til skyting av ville dyr ikke blir brukt som et hovedvirkemiddel for å ivareta andre interesser i samfunnet, jf. art. 1 og 2.

Kilder

  1. Lov av 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-100?q=naturmangfoldloven
  2. Backer, Inge Lorange (2010): Naturmangfoldloven kommentarutgave, s. 128
  3. Backer, Inge Lorange (2010): Naturmangfoldloven kommentarutgave, s. 96
  4. Backer, Inge Lorange (2010): Naturmangfoldloven kommentarutgave, s. 96
  5. Bahus, Vegard Bø (2019): Dyrevelferdsrett, s. 166
  6. Lov av 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-05-29-38
  7. "Bønder snikprivatiserer elgen", Aftenposten (29.04.04) https://www.aftenposten.no/norge/i/4BEka/boender-snikprivatiserer-elgen
  8. Holdø, H. (2018) Kommentar til viltloven i Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 28
  9. Holdø, H. (2018) Kommentar til viltloven i Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 51
  10. Lov av 19. juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-97?q=dyrevelferdsloven
  11. Lov av 20. mai 2005 nr. 28 om straff, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28?q=straffelov
  12. Lov av 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold, https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-07-04-74?q=hundeloven
  13. Forskrift av 19. juni 2015 nr. 716 om fremmede organismer, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-06-19-716
  14. Forskrift av 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2005-03-18-242?q=rovviltforskrift
  15. Forskrift av 1. april 2020 om skadefelling, dødt vilt og bruk av vilt i oppdrett, forskning og dyrepark (viltforskriften), https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1997-09-01-1000?q=skadegj%C3%B8rende%20vilt
  16. Forskrift av 22. mars 2002 nr. 313 om jakt, felling og fangst, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2002-03-22-313?q=Forskrift%20om%20jakt,%20felling%20og
  17. Forskrift av 8. januar 2016 nr. 12 om forvaltning av hjortevilt, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-01-08-12
  18. Forskrift av 26. april 2017. nr. 519 om forvaltning av bever, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-04-26-519?q=forskrift%20om%20forvaltning%20av%20bever
  19. Forskrift av 20. august 2007 nr. 987 om jakt, felling, fangst og fiske på statsgrunn utenfor statsallmenning, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2007-08-20-987?q=FOR-2007-08-20-987
  20. Forskrift av 15. juni 2018 nr. 889 om innførsel, utførsel, besittelse mv. Av truede arter av vill fauna og flora, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2018-06-15-889
  21. "Spørsmål og svar om Cites-forskriften", Miljødirektoratet, https://www.miljodirektoratet.no/for-private/handel-med-trua-arter-cites/sporsmal-og-svar-om-cites/
  22. Økokrim, CITES: Politiets arbeid med truede arter, https://www.okokrim.no/cites-politiets-arbeid-med-truede-arter.416781.no.html
  23. Økokrim, CITES: Politiets arbeid med truede arter, https://www.okokrim.no/cites-politiets-arbeid-med-truede-arter.416781.no.html
  24. Forskrift av 24. august 1990 nr. 761 om forbud mot jakt på utsatt fugl, https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1990-08-24-761
  25. Konvensjon vedrørende vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder ETS nr. 104